Litt av det man kun spille en helg i Stavanger.

Nok en dag hvor jeg våkner halv åtte og slett ikke uthvilt, vel følgene får komme til uken. Det ble til trøst litt tid til å skrive starten på lørdagens blogg. I utgangspunktet hadde jeg flagget interesse for å spille Dune og den interessen var fanget opp av Arne (arnebarnet), eier av spillet. Problemet var at jeg også hadde sagt meg villig til å lære middagskameratene fra i går Through the Ages, og jeg skulle også spille i Crokinole turneringen. Noe sa meg dette kanskje ikke kunne gå! Men Dun var førstevalget og løsningen ble at jeg skulle være med på Dune hvis Arne ikke klarte å fylle med seks spillere. Det gikk og det ble dermed Through the Ages. Jeg merket etterveis at Through the Ages ikke kanskje lenger fenger slik det gjorde en gang, men spillet ble også avbrutt mange ganger da jeg skulle spille Crokinole kamper. Dessuten var vi fire, noe som er optimalt for spillbalansen, men som forlenger spillet for mye. Vi rakk å bli ferdige med den andre epoken da jeg måtte gå.

Så til det som skulle bli helgens desiderte høydepunkt og dere tok vel hintet i forrige avsnitt. Kristian dukket aldri opp i tide da turneringen startet. Noen sa at han var observert til frokost, mens andre kilder kunne være på vei opp. En tur ned i spisesalen var uten resultat, og med trusselen om walk over fant jeg meg en annen som heller ikke hadde makker, Louise. Sammen slo vi oss sammen til et lag og kunne spille første kamp. Ingen av oss hadde spilt Crokinole før denne helgen, men det hadde knapt noen tror jeg. Allikevel var turneringen fylt opp av spillere som var bitt av basillen i løpet av helgen.

Litt om Crokinole. Spillet er fra 1870 tallet i følge BGG. Det er et ferdighetsspill, med likhetstrekk til kurong og curling! La meg beskrive. Brettet er rundt og en 70-80 cm i diameter. Brettet er inndelt i tre sirkler og rundt den innerste sirkelen står det åtte pinner som beskytter den. Midt i den innerste sirkelen er det et hull hvor det akkurat er plass til de skivene vi spiller med. Spillerne skal så knipse seks skiver hver, og de skivene som ligger igjen på brettet gir poeng. 20 p. for skive i sirkelen, 15, 10, 5 for sirklene fra innerst til ytterst. Spillerne vil prøve å knipse ut hverandres brikker, men slik at sine egne bli liggende igjen. Ligger det fiendebrikker på spillet må alltid en av disse settes i bevegelse av sine egne brikker, hvis ikke fjernes den brikke man nettopp knipses, og skrekk og gru skulle man treffe sine egne brikker (uten å treffe fienden) mister man alle sine egne brikker som ble satt i bevegelse. Spillet fenger umiddelbart og er så enkelt at det mestres av alle som kan knipse med fingeren. Allikevel, det er slett ikke lett, slett ikke p.g.a. de åtte pinnene som står rundt den innerste sirkelen og blokkerer. Spillet er noe jeg ønsker i min stur, men prisen er avskrekkende, neppe under 2000,-. Dessuten krever det et lite og kvadratisk bord, et bridge bord. Når alle brikkene er spilt får vinneren differansen i poeng mellom lagene og en kamp spilles til 100 p. Dette kan ta lang tid hvis lagene er jevne. Derfor spiltes de innledende kampene først til 50 men også på tid.

Bildet er hentet fra BGG.

Tid skulle bli nok vi ikke trengte i første kampen for Louise og jeg vant første kampen med 105 p. i første runde. Louise var et unikum. Med fryd kunne jeg sette meg med Through the Ages igjen, men det tok ikke lang tid før vi ble ropt opp til kvartfinale, og denne gangen mot 2 x Monica. Motstanderne ble forsøkt psyket ut med resultatene fra første kamp, men det slo tilbake som en boomerang, litt ukonsentrert spill mot slutten av runden og motstanderne kunne putte 40 p. i lomma, denne kampen gikk til 75 p. Nå var det kniven på strupen og full konsentrasjon. Motstanderlaget var like dyktige som oss og det ble bare 0 runder eller noen få poeng en eller andre veien. Tiden begynte å løpe ut da siste runde skulle spilles. Da kom ånden tilbake fra første runden vår og vi fikk en knallrunde og nådde 75 p. tror jeg, eller nok til å vinne. Det er ikke så ofte man spiller lag i brettspill, men jeg har spilt mye Bridge, og når man lykkes i turneringer er det en herlig følelse, og slik var det nå også, Vi var i semifinalen. Absolutt ingen skal tro at det ikke lå prestisje i å vinne turneringen, det kan lydnivået og primalropene bordene bevitne, det la jeg meget godt merke til når jeg spilte Through the Ages, innimellom.

Dessverre, dessverre måtte Louise på etter semifinalen, uansett resultat, for å rekke toget til Oslo. Semifinalen gikk som en drøm og vi takket det tapende laget med at de ville få spille finalen allikevel. Jeg to feil. Jeg vet ikke om finaletidspunktet ble skjøvet frem eller hva, men fikk beskjed om at nå skulle jeg spille finale. Louise skulle gå om 25 minutter, og finalen skulle være første til 100 p. eller mest poeng etter tyve minutter. Jeg gikk og satt meg med brettet og skulle knipse min første brikke og følte skjelvinger i fingeren. Dette var ikke lek lenger, det var alvor og desidert et forventningspress. Nok en gang glapp det for oss på våre tre siste disker. Fra å ligge jevnt kapret motstanderne inn 40 poeng og da innså jeg at dette nok var kjørt. Deretter ble det jevnt igjen og enten ble det uavgjort eller ubetydelig med poeng til den ene eller andre. Spillet i finalen var bra og holdt høyere nivå enn kvalifiseringene, som det skal være. Det var en verdig finale. Siste spill kom, toget ville ikke vente på at Louise skulle spille ferdig finalen. Vi lå fortsatt bak det vi tapte i første runde. Jeg startet siste runde med et perfekt skudd rett i hulen, vi hadde allerede inne halve poengsummen vi trengte, det var fortsatt håp. Men denne gangen var det finale og motstanderne var for gode, også de fikk en disk ned i hullet og halvveis i spillet var det jevnt i igjen. Nå måtte det briste eller bære med mer eller mindre umulige forsøk på double take outs hvor våre disker havnet i hullet. Det brast og vi tapte. Dette var gøy. Utvilsomt høydepunkt under spill-o-rama for meg. Spillet i seg selv er jo knallbra, men turnerningen og hvordan vi kom til finalen la på lag med spenning, konkuransseinnstinkt og fryd på opplevelsen. På Essen i år skal jeg se etter dette spillet og så får vi se om det holder en prisklasse jeg kan svelge. Det finnes i flere kvaliteter og de bordene vi spilte på må ha holdt høy kvalitet.

Nå skal spill-o-rama oppsummeres. Dette var gøy og utvilsomt noe jeg skal prøve å bli med på neste år også. Det var gøy å kunne sette av tre dager til kun spilling, men det beste var å treffe, og være sammen med alle de menneskene som brenner for den samme interessen jeg har. Jeg proklamerer gjerne Essen som en pilegrimsreise som alle brettspill interesserte må gjøre en gang, men det spill-o-rama tilbyr er noe man bør dra på hvert år.

Jeg vil gjerne takke Trond Braut og Piet Skjæveland for den innsatsen de gjør for å stable dette på beina hvert år. Dette året var det første gang folk var avvist fordi det var fullt og det var trist, men etter Tronds utsagn skal arrangementet neste år flyttes slik at flere kan være med.

Utdelingen av spill premiene. Piet Skjæveland til venstre og Trond Braut til høyre