I barndommen gikk det mye på kortspill og klassikere som Yatzy, Ludo og Monopol. Noe annet visste vi ikke om den gang på 70-tallet. I mange år førte jeg en utførlig Yatzy-statistikk. Dersom jeg selv ikke figurerte på toppen av listen drev jeg omgivelsene til vanvidd med mas om å spille. Her skulle det settes nye rekorder! Men dersom jeg lyktes med maset hendte det ofte at det slo tilbake på meg selv. Mine medspillere kunne jo også ha flaks!

Vi hadde også en gammel nabo som gikk for å være en kløpper i Mølle. Ham måtte vi selvsagt prøve oss mot, med samme nedslående resultat hver gang. Han var absolutt ikke av typen som lot barna vinne, tvert i mot humret han og lo når vi satt i saksa! Jeg var nesten voksen da jeg endelig klarte å slå ham halvparten av gangene, men da var han en gammel mann og sikkert ikke på høyden lenger...


Taper-testen
På slutten av 70-tallet oppdaget jeg backgammon, som fortsatt er blant mine desiderte favorittspill. Fetteren min og jeg hadde mang en knallhard fight i kjellerstua hjemme. Like dårlige tapere begge to, så kan man selv tenke seg! Tips: vil du teste om noen er en dårlig taper, så ta noen runder backgammon. Det spillet kan være fryktelig frustrerende!

1984 flyttet jeg til Bø for å studere kulturarbeid. En av foreleserne, Tormod Øia, var ivrig gospiller og medvirket til at jeg og tre andre startet Bø Golag og til og med fikk det godkjent som prosjektoppgave. Go var nesten helt ukjent i Norge på den tiden, men via Tormod kom vi i kontakt med små gomiljøer i Oslo og Kristiansand. Klubben hadde kort levetid og døde da vi alle flyttet fra Bø i 1986, men vi rakk å arrangere NM i 1985. Bø Golag fostret også en av Norges beste gospillere, Jostein Flood, som flere ganger har deltatt med bravur i VM for amatører!

Da jeg bodde i Bø kom jeg også i kontakt med Tor Edvin Dahl, etter et oppslag i Dagbladet om hans bok ”Spillenes Verden”. Av Dahl fikk jeg diverse spilladresser og begynte å abonnere på det tyske spillebladet ”Spielbox”. Der oppdaget jeg de ”tyske” spillene. De har imidlertid aldri fanget min interesse i særlig stor grad. For meg har alltid de klassiske spillene med dype historiske røtter vært de mest interessante. Så selv om jeg nesten aldri spiller go lenger, er det veldig fascinerende å lese om spillets historie.

Et merkelig sammentreff
Men ”Spielbox” skulle likevel revolusjonere min spillhverdag. Det sto nemlig en notis om sveitsisk mesterskap i Othello! Det spillet kjente jeg til, men jeg hadde bare prøvd det en gang noen år tidligere, med det sørgelig resultat at jeg ble knust av kusinen min... Nå så jeg sjansen til å ta en grusom hevn, en sveitsisk mester måtte jo ha noen nyttige tricks å lære bort!
Så jeg sendte et brev til den sveitsiske Othellomesteren, som het Anders Kierulf. Stor var overraskelsen da jeg fikk svar tilbake på norsk! Det viste seg at han var norsk, med foreldre bosatt i Lillesand, bare noen få mil fra mitt hjemsted!

Gjennom Anders kom jeg i kontakt med de danske og svenske Othelloforbundene og sommeren 1986 debuterte jeg som turneringspiller i en turnering like utenfor København. Det gikk bare sånn halvbra, men frøet var sådd og jeg hadde funnet ”mitt” spill. Othello var perfekt for en intellektuell sprinter med sans for taktiske og strategiske tomannsspill, men uten nok tålmodighet til å spille sjakk og go!

Da jeg nettopp hadde blitt far og fortsatte studiene i Kristiansand, tok det imidlertid et par år før Othello-”karrieren” skjøt fart. Men høsten 1988 startet jeg Norges Othelloforbund sammen med en håndfull andre. Takket være støtte fra Damm (nå Litor), fikk to av oss delta i VM i Paris og vi arrangerte både NM og nordisk mesterskap i Kristiansand.
Etter dette fulgte en rekke hektiske Othelloår, som bragte lite heder og ære, men mange venner og gode minner. Fant fort ut at jeg hadde mer talent som organisator enn som spiller, men kan likevel se stolt tilbake på NM-seire i 1989 og 1990, samt deltakelse i fire VM.


Spilluka blir til
Men alt har sin ende. I 1994 var jeg tom og lei av Othello, og sluttet både som spiller og organisator. Flere år gikk uten annet enn litt spilling i familien av og til, men i 2000 anskaffet vi internett og da var det gjort! Jeg traff fort igjen noen av mine gamle Othellovenner på diverse spillservere. Samme år begynte jeg i ny jobb på kultur- og ungdomssenteret Kilden i Arendal. En av utfordringene der var hva vi kunne gjøre for alle som går hjemme uten fritidstilbud i skoleferiene. Det var da idéen kom: Vi lager en spilluke i vinterferien! La oss få de unge bort fra datamaskinene og slå et slag for de gode, gammeldagse spillene!

Mange var skeptiske og jeg innrømmer gjerne at jeg var usikker selv også, men da dørene åpnet for den første Spilluka i 2001, ble det en kjempesuksess fra første stund. Små og store boltret seg i de utallige spillene på spillkaféen og mange deltok i turneringene i Twister, Ludo, Monopol, Yatzy, Othello, sjakk, domino og vri åtter.
Suksessen ble gjentatt i 2002 og 2003, med enda flere spill og turneringer på programmet. Spilluka har også sådd frøene til opprettelsen av klubbene Kilden Warhammer og Agder CCG (Collectible Card Games), som befatter seg med Magic:The Gathering og Harry Potter Trading Card Game. Fra før hadde Arendal Sjakkselskab sine spillekvelder på huset, så nå er det knapt en dag i uka uten at det spilles på Kilden!

For egen del har Spilluka betydd en ”ny vår” også som spiller, men uten de store ambisjonene. Jeg har gjort ”come back” som Othellospiller og ikke minst oppdaget brikkespillene Rummikub og domino. Spesielt er jeg svak for domino. Ikke den simple barneromsversjonen med dobbel 6-brikker, men ”voksen” domino med dobbel 12-brikker og ”poeng i bordet” (7-gangen). Et veldig bra spill, som krever stor tankevirksomhet! Og skal man være enda mer avansert, fins det både dobbel 15 og dobbel 18-sett...

Siste tilvekst på favorittlista er Harry Potter Trading Card Game, som jeg har stor glede av å spille med barna mine og vennene deres. Et veldig undervurdert spill som slett ikke bare er for barn!

Til Vidars profil på brettspill.no: Brukernavn: Saaradiv.